Høstklipp, lumske farer, Huldra skjerf og litt gresk mytologi

Da var høstklippen i boks for denne gang. Det er alltid litt travelt når det er klippetid, men det er mest fordi jeg har forsøkt å samle tidspunktet for klipp på samme tid for alle kaninene. Kaninene skal jo klippes ca. hver 90 dag. På sommeren er dette som regel ikke noe problem, men på vinteren og i den kalde årstida, er det dette med temperaturen vi må ta hensyn til. Angorakaniner bør helst ikke ha mindre enn 10 grader etter at de har blitt klipt. Det er derfor mest praktisk at klippinga samles, slik at man kan ha varme på til alle samtidig og over kortere perioder av gangen. Men nå har alle fått ny sveis, og jeg har fått påfyll med ny og deilig ull.

Apropos ull... jeg har en del bøker om angorakaniner, noen gamle og andre av nyere dato. I disse bøkene står det litt forskjellig angående angoraull. Noen kaller det ull, andre hår. Og siden angora ikke har ull på samme måte som sau, så er nok den mest presise benevnelsen fiber. Da jeg først hørte om angora, og siden fikk mine egne angorakaniner i 2008, var det alltid bare snakk om angoraull. Derfor sier jeg ofte at angora har ull, men bruker likevel disse benevnelsene litt om hverandre; angoraull, angorafiber, angoraullfiber. Og av en eller annen grunn, synes jeg også at angoraull høres mye koseligere ut :). Angoragarnet jeg spinner, kaller jeg derfor for Angulla.

Mesteparten av ulla til Frøydis, Per Cæsar og Åge er allerede spunnet opp. Hespene er vasket, tørket, veid, målt og merket, og nå lagt ut i butikken klare for nye hjem og nye prosjekter.

Åge leverte veldig flott ull denne gangen. Silkemyk og fin. Han var nemlig litt ruskete ved forrige klipp - "Man har jo ofte slikt å gjøre", veit dere... Fineste Åge. Han er forresten pappaen til Per Cæsar. Her ser dere en liten snutt av søtnosen Per Cæsar, mens han snuser nysgjerrig rundt på angoraloftet etter klippen sin og kanskje lurer litt på hva som nettopp har skjedd...

Vi har hatt noen overraskende, varme og fine dager her på Vestlandet denne uka. Og det var veldig kjekt for kaninene. Det betydde hopping ute i det fri, og i forskjellige hoppegårder. Noen av disse hoppegårdene setter jeg sammen av kompost binger, som jeg flytter på rundt omkring etter behov. Kaninene pleier å bytte på og hoppe fritt ute og inne i disse hoppegårdene. 

Men å hoppe ute er ikke alltid bare idyll...

Her ser dere den store, mektige og flotte, men veldig skumle ørna. Den har det med å sveipe like over her med jevne mellomrom. Heldigvis så det ut som at Frøydis hadde gjemt seg godt, inne i det ene hjørnet på luftegården sin. Der har vi også et epletre, med greiner som dekker nesten over hele, så det skal vel godt gjøres for en ørn, å komme seg ned der og ta en kanin...

Med slike fine dager blir det også litt "fotoshoot" ute. To nye Huldra skjerf ble ferdigstilt i begynnelsen av uka, så nå ble alle huldra`ene med ut på luftetur. 

Disse tre synes jeg ble en nydelig høstpalett; "Skogmose", "Høstlyng" og "Rypegrå"

Og her er alle seks Huldra`ene i en skjønn forening.

Når jeg sitter å spinner, sitter jeg ofte og ser på YouTube. I en video om veving, ble det fortalt at tilbake til antikken, i gresk mytologi, så de på veven som et symbol på balanse; Den stramme, sterke renningstråden, som holdt alt på plass representerte det maskuline og strukturen, mens den myke innslagstråden, som forsiktig bøyer og føyer seg rundt renningen for å skape selve stoffet, representerte det feminine. Uten noe videre sammenligning forøvrig..., så tenkte jeg i hvert fall at det passet bra til mine Huldra skjerf. I disse skjerfene har jeg valgt et litt sterkere norsk ullgarn i renninga, mens jeg bruker mitt eget mjuke håndspunnede angoragarn i innslaget. Så da er vel kanskje mine Huldra skjerf i balanse? :) 

"Rypegrå" fikk i tillegg være med på en liten skogstur

Torsdag sto jeg opp ekstra tidlig, for da var det jeg som hadde slikt å gjøre...og det viste seg å være lurt, for da fikk jeg nemlig med meg dette fantastiske naturfenomenet!

De sier at fenomenet kalles for Sahara-støv eller en Calima-sky, og det er det som gjør at vi får slike helt spesielle magiske, brennende og røde soloppganger. 

Det er visstnok kraftige middelhavsvinder, som har tatt med seg mikroskopiske sandpartikler, hele veien fra Sahara-ørkenen, noe som også forklarer den plutselige sommervarmen vi fikk her noen dager. Og når dette fine støvet legger seg høyt i atmosfæren, fungerer det som et slags filter som blokkerer det blå lyset, og som igjen gjør at de flotte oransje- og rødfargene står igjen. 

Så da ble det soloppgang i vinduskarmen, i stedet for det jeg egentlig skulle gjøre... ;)